5,6km, 1t30min

Jeg har virkelig fått sansen for disse turene i grenseland mellom høgjæren og lavjæren. Utrolig flott landskap å vandre i.

På denne turen får du med deg den vakre Ognaelva, utløpet og stranden med et fantastisk flott fargespill fra fjellknausene (anortositt som ble dannet for en milliard år siden) og en sjarmerende liten skog.

Du får gå i sand, Frøya gravde seg 17 hull langs stranden, vasse litt i vannet og titte på laksefiskerene som har rigget seg til med gapahuker og pils.

En tur full av kontraster, nydelig farger og en utrolig rart dekorerte hage.

Dette er en litt kort men skikkelig godtur. Og vi koste oss på hele turen. Frøya kunne stort sett springe litt løs selv om det i området her er båndtvang hele året.

Og denne nydelige stranden må jo være en av de best bevarte strand-hemmelighetene vi har. Nesten ingen mennesker til tross for et nydelig varmt sommervær.

16 km, 8 timer

Så var det på an igjen. Min femte 7-nutstur og nr 2 sammen med min datter.

Og i forhold til fjoråret så var jeg blitt 10 kg tyngre og i mye dårligere form. For å kompensere litt så hadde jeg kjøpt meg nye rådyre staver til 1800,- spenn. Litt dårlig ide å ikke ha testet dem på forhånd. De første 3 km av turen brukte jeg på å få skrudd de sammen.

I rimelig grei stil kom vi oss opp på første nut, Lifjell. Her ble første vanningspause tatt, dette er tross alt en av de 2 tyngste å komme seg opp på. Og her glemte jeg også igjen 'goodis' posen til Frøya.

På de neste 4 nutene kjente jeg at det liksom ikke gikk helt av seg selv og etter Fjogstadnuten så gledet jeg meg skikkelig til å komme ned til Gramstad å spise vaffel og drikke kaffe.

Da vi gikk i fjor så startet vi 0900 og nådde Gramstad kafeen 10 min før stengetid. Det hadde jeg glemt helt ut. I år utsatte jeg starten til 0930 og da ble vi selvfølgelig for sene.

Om det var skuffelsen over kafeen som var stengt eller det faktum at jeg bare er i elendig form vet jeg ikke, men de 2 siste nutene var utrolig tunge. Nedturen fra siste nuten, dvs fra Dalsnuten ned til Dale sørget for at jeg de neste 3 dagene hadde en kroppsholdning som lignet en krokrygget 90 åring.

Men kjekt var det tross alt, selv om jeg lurer på om vi skal vurdere SPA turer istedenfor dette slitet i fremtiden

5km, 2t 20min, jada, tok oss god tid.

Av og til må man liksom være litt turist i eget land. Og Trollpikken er jo slik ett turistmål.

Turen er passe kort, normalt for kort for meg men i den formen jeg har sluppet meg ned til så var denne nok denne dagen.

For mye mat, vin og cigarelloser og for lite trening og tur har gjort matchvekten min for høy og formen for dårlig. Dermed så blir slike turer som dette nok for meg.

Men for all del, det er en fin tur. Vi er jo i høg-jæren og her er landskapet og naturen bare helt nydelig.

Selve Trollpikken er ikke helt enkel å komme seg ut på og jeg synes at så lenge dette skal tiltrekke seg turister så kunne man ha slått inn ett par jerntrinn for å forenkle turen ut på selve pikken.

Noen barn og ett par stk som ikke var helt fysisk på topp måtte hjelpes en del. De fleste som ikke har spesielt voldsomt med høydeskrekk vil jo fotograferes på pikken.

Mye hyggelige folk å treffe på turen og med hunder som følge så blir det en del stopp og mye prat. Og det er kult å snakke med folk som kommer fra litt andre deler av landet vårt.

Ventetiden for meg for å komme meg ut på pikken var ikke mer enn ca 5 minutter. Men jeg har hørt at det til tider kan være opptil 2 timer.

På veien tilbake, ca 500 meter før parkeringsplassen, traff vi en asiatisk familie på vei ut. Far og sønn først kledd i vanlige bukser, tynne t-skjorter, og småsko, 50 meter bak kom mor, oppsminket, oppdresset og med de mest elegante skoene noen hadde i fjellet denne dagen (hun var mer kledd som om hun skulle på Renaa og spise middag).

Tenkte litt på dem da det begynte å regne 10 minutter etterpå, ett varslet regnvær. Bra at det ikke var Kjerag de skulle på.

Klarer ikke å holde det tilbake, det som jeg hørte der ute under steinen, 'fin pikk'.

Her ble jeg altså invitert av Terje på en overnattingstur i fjellet.

Og det må sies, jeg er skikkelig novise når det gjelder sånne ting. Men en del hasteverks shopping gjorde sitt til at jeg i hvert fall hadde det mest nødvendig av utstyr med. Sånn som liggeunderlag, telt, sovepose, akevitt, masse unødvendig vann, ekstra strømper og andre livsnødvendigheter.

På fredagskvelden kom jeg inn til hytten til Terje, hvor starten skulle gå grytidlig lørdagsmorgen. Sånn ca klokken 11:55.

Grundige forberedelser ble gjort ved hjelp av konsumering av en god del øl og etterfylling med 2-3 flasker vin. Noe som satte meg i en sørgelig forfatning da startskuddet gikk. Min eneste unnskyldning er at jeg er novise og Terje burde hevet en advarende pekefinger mot meg på ett eller annet tidspunkt.

Men Terje var bekymret for egen form i forhold til min spreke form før turen. Det skulle vise seg at det var noe av det han burde bekymret seg for minst av her i verden.

De siste forberedelsene var skikkelig grundige. Vi diskuterte teflonbelegget på stekepannen han skulle ta med og som vi ikke skulle bruke. Vi tok med oss 4 middager selv om vi trengte bare 2 og vi tok med en stor fin kniv som vi ikke kunne bruke til noe annet enn å skremme bøfanter og villfisker med. Fiskeutstyr, til tross for at vi skulle til et flott fiskevann, ble lett ignorert (og det var ikke det eneste vi ikke tok med oss, men som vi burde tatt med).

Turen startet i ett rimelig bedagelig tempo. Men selv det skulle vise seg å bli nesten for mye for meg. Allerede etter 50 meter med stigning begynte Garminklokken min å hyle om syke pulsverdier og krampene tok tak i begge lårene mine. Med tanke på at vi skulle traske i ca 4 timer til var det en lite positiv start.

Men når stigningen var overstått så fikk vi en fantastisk flott tur innover fjellheimen. Opprinnelig hadde vi nok mer grandiose planer enn 'bare' å gå inn til Krokavatnet men disse ble heldigvis skrotet til fordel for litt sunn realisme. 4 timer med tunge ryggsekker er nok for disse halvspreke mennene som nærmer seg 60 med stormskritt.

Krokavatnet ble som sagt turmålet vårt. Og for ett flott vann. Og for en flott camp vi fikk der. Ren nytelse som vi forsterket med Fireball, akevitt og vin. Joda. Det var en grunn til at sekkene var tunge. Og du kan være sikker på at jeg gikk ikke og bar på en liter ekstra vann på hjemturen dagen etterpå.

Terje disket opp med middag. Vi hadde som sagt 4 middager med oss, for liksom å ha litt utvalg, men kun 2 stk ble tilberedt. Og til tross for alle våre grundige forberedelse så viste det seg at bestikk ikke var noe som hadde fått bli med på turen.

Terje tok ansvar og spiste opp medisinene sine slik at vi kunne bruke medisinbrettene som bestikk. En virkelig god ide som overhode ikke fungerte. Men maten fikk vi i oss.

Og når middagen var unnagjort så kunne de dype filosofiske samtalene våre starte opp. Som for eksempel hvorfor det tar så lang tid før Kjetil svarer på SMS'er eller hvorfor fjellene vi nettopp satt og så på bare forsvant (på grunn av tåke, og alkohol-tåkete hjerner som ikke oppfattet den andre tåken).

Kan faktisk ikke huske at jeg la meg. Men morgenen var ubeskrivelig flott. Og Terje kunne informere meg om at det hadde regnet i løpet av natten. Noe jeg ikke la merke til. Om natten mener jeg. Selvfølgelig hadde jeg glemt å lukke teltet når jeg la meg i min feststemte rus, så føttene og sokkene mine var blitt grundig vasket i løpet av natten.

Som jeg sa tidligere, ekstra strømper hadde jeg tatt med meg. Så helt novise er jeg jo ikke. Hadde jo tydeligvis tatt høyde for at jeg ville bli full og glemme å lukke telt slik at tørre sokker ville bli en nødvendighet. Flinke meg.

Returen til Gjuvsbotn ble dermed en ren fornøyelse der jeg kunne trakke avgårde med tørre ben. Mer skal det ikke til for å glede en mann.

En knallkjekke tur og håper jeg kan få flere slike gode opplevelser før kroppen min blir for skrøpelig,

6 km og 3 timer.

Siden det var tykk tåke denne dagen så falt valget på en skogstur man har der inne på Veraland. Og en vakker tur er dette hvor idylliske Paddetjørn blir målet.

Turen er en rundtur der du en stund går i vakkert kuturlandskap, som så skifter mellom myrer og skog.

Og det med myrer kan det være lurt å ta hensyn til. Skikkelig skotøy er påkrevd.

Turfølget mitt, hu Nina, hadde nyimpregnerte tursko på seg. Men de holdt bare marginalt ute myrvannet og hun burde nok heller valgt noen gode fjellstøvler. Vi lurte sånn av og til på om surklelydene fra henne kom fra skoene eller myrtråkkene hennes. Men like blid var hun på hele turen. Godt og varmt vær gjør sitt til at turen ikke ble ødelagt av litt våte føtter.

Problemet med slike skogsturer på denne årstiden er fluer og andre slags småkryp. Ett hvert stopp blir en lidelse fyllt opp av ting som ønsker å krype inn i alle hulrommene dine. Så våre stopp var kun korte stopp for å ta litt bilder og sånn.

Allikevel, en fin og enkel tur for store og små. Godt merket og til tross for at denne rundturen ikke er den mest populære i området (alle skal jo opp på en nut) så er stiene godt synlige.

En tur for alle og absolutt verdt tiden det tar å komme seg rundt

5,6km og 3t22min

Dette var en tur som jeg har tenkt lenge på. Problemet har vært at Ogna er litt langt å kjøre for så å rusle rundt i naturen i bare en time eller to. Men denne gangen passet det bra da jeg for en gang skyld ikke skulle være alene å surre rundt.

Som sagt, det beste av alt med denne turen var at jeg fikk med meg 2 stk turvenner. Frøya og Hege deltok begge to og måtte dilte etter meg i mitt luntetempo og høre på alt tøvpratet mitt. Virket som om begge to tok det med stoisk ro og de var i rimelig greit humør når turen var over.

Muligens skyldes tålmodigheten deres at den ene er en hund og den andre er en dame som hadde høy kulhetsfaktor denne dagen. Og er man kul så tåler man det meste.

Turen er kort og en normal lavterskeltur. Ikke for rullestolbrukere men med 2 gode stokker og halvveis brukbare ben, så kommer du deg rundt. Og naturen er flott her i grenselandet mellom høg og lav-jæren.

Lettgått, godt merket og med plankebruer over de våteste områdene. Flott gammel skog som du trasker gjennom og knallutsikt på toppene. Også en rar liten hytte, som var åpen, fikk vi med oss.

En skikkelig kosetur er det og 3,5 timer forsvant som en fis i motvind.

6,7 km og 2t 20min

I utgangspunktet skulle jeg bare gå en rundtur til Krokane-Store Krokarfjell. Tar 1,5-2 timer og er egentlig nok for meg og en 4,5 måneder gammel valp.

Men valpen virket sprek og jeg hadde tilsynelatende også en god dag. Trodde jeg. Så da forlenget vi turen og fikk med oss Førlandsåsen også (eller Førlandsnuten som den heter på kartet mitt)
Store Krokarfjell var dessuten ganske enkel å trave opp til og hverken jeg eller valpen hadde de største problemene.

Ned fra det der Krokarfjellet var litt verre for valpen. Mye steinur og ikke kjempeenkelt for meg heller når jeg måtte ta valpen inn under armen.

Etter at du har kommet deg ned fra fjellet så treffer du på et stikryss. Tydligvis var det 2 måter å kravle seg opp på Førlandsåsen. Ble stående og tenke litt og heldigvis kom det 2 lokale spreke damer og fortalt meg forskjellen. Den ene ruten var 'veggen' mens den andre hadde en mer menneskelig stigning. Siden det gikk an å gå det som en rundtur så var jeg tøff nok til å velge 'veggen' opp.

Halvveis opp sa den ene damen at jeg kunne bare gå forbi dem. Med det lille jeg hadde av oksygen i lungene klarte jeg å hoste frem 'nei takk, dette e det fortaste eg klare å gå'.

Førlandsåsen har en fantastisk utsikt. Lot damene gå fra meg der oppe og brukt litt tid på å nyte (og for å få dyttet lungene ned i brystet igjen).

Dette er egentlig en fin tur men der er en del steinur som må passeres. Den ene staven brakk og jeg bør vel egentlig være takknemlig for at ikke noe annet også brakk. Valpen hadde selvfølgelig heller ingen mulighet for å forsere disse urene. Så noe kul tur for små hunder er det vel egentlig ikke.

Men kjekt å ha tatt turen og kult å ha vært oppe på Førlandsåsen