5,2 km og 2t 15min (inkludert pauser og ett vondt fall). Litt sånn normal lavterskeltur

Storafjell har jeg alltid hatt lyst å gå opp på. Den ligger der så staselig til ved E39 med Vikeså i bunnen.
Den ser jo frisk ut å gå til og jeg har alltid hatt en unnskyldning for ikke å gå opp på den når jeg kjører forbi. Men endelig tok jeg meg sammen. Hadde jo hatt en enkel tur på Rennesøyhornet dagen før så nå følte jeg at dette kunne være en passe utfordring.

Og jeg startet friskt. Lett og fin både i ben og kropp. Kjente at alt fungerte oppover og holdt ett riktig så fint tempo. 'Kjempedag' tenkte jeg. Hadde jeg bare visst.

Når sånn ca 1/3 av fjellet er unnagjort så ser jeg 'steinen'. Tenkte ikke så mye på den, bortsett fra at jeg så den bøyde seg litt frem i stien. På en litt truende måte. 'Pytt' tenkte jeg, du er ikke noe problem. Men litt steinur og bratt var det jo der 'steinen' sto. Og oppmerksomheten min ble på en måte dratt bort fra 'steinen'. Plutselig klabbet den til meg. Som i sakte kino kjente jeg steinen grave seg inn i skallen min, slå meg bakover og nedover i steinuren. Og når jeg seilte nedover og kjente at huden på kroppen ble skrellet av, så gruet jeg meg virkelig til at hodet skulle stoppe den ukontrollerte ferden.

Litt sprøtt at Garminklokken jeg har på meg varslet alle 'nødkontaktene' mine og viste dem hvor jeg var. Visste ikke at den gjorde sånt noe når noe uventet skjedde på vandringene mine. Kule greier. Fikk noen oppringninger og måtte fortelle alle at det gikk helt greit (en liten hvit løgn). Det ble jo gjort noen seriøse vurderinger på om turen skulle avbrytes eller ei. Litt vond, litt kvalm og litt svimmel fortsatte jeg allikevel turen oppover fjellet.

Utrolig nok er ikke den første toppen du kommer til selve Storafjellet. Men til hit går stien og der har man satt opp en kul utsiktshytte. Fantastisk flott og her satt folk rundt omkring og koste seg. Som fjelltur holder dette. Ingen vits i å gå lenger.

Men ingen fortalte meg det. At det holder. Siden det var Storafjell jeg skulle til så satte jeg nesen videre innover fjellet. Ved nut nr 2 tok jeg opp vannflasken, tømte ut alt vannet og vasket Caps'en. Nå var den helt gjennomtrukket med blod og andre begynte å titte litt rart på meg. Uheldigvis spiser jeg blodfortynnende og i kombinasjon med hodeskade der man vet at hodet er fullt av blodkar så blir det enormt mye søl ut av det. Kjente at jeg burde brukt en vannskvett på meg selv også men i beflippelsen (og ikke helt klartenkt) glemte jeg det.

Tørst men fattet ruslet jeg av gårde til de 2 neste nutene, Storafjell innkludert. Korte stopp da jeg virkelig ikke følte meg på topp.

På veien ned traff jeg faktisk ikke på 'steinen'. Pussig nok gikk stiene jeg fulgte ned utenom. Sannsynligvis gjort med vilje. Sikkert mange andre som har opplevd 'steinens' onde grusomheter og har funnet ut at denne må vi unnvike.

Men en flott tur er det. Som alle kan gå. Flott opparbeidet sti mange plasser og såpass mye lokale folk som var ute og gikk denne dagen at jeg vil tro dette er Bjerkreim sin 'Dalsnut'

6km, 1t 30min. Jepp, det stemmer. Tur i turterreng som bare tar 1,5 timer. Før i tiden var dette en 3 timers tur, men stiene er så oppgraderte og lettgåtte at du kan gå ganske fort uten problemer.
Turen er en enkel lavterskeltur og jeg tror at du faktisk har muligheten til å sykle nesten helt inn til hodnet på noen av stiene. Utrolig mye arbeid som er blitt gjort med stiene
Fordelen er jo at man får tatt bedre vare på området som er vernet.
Skogen ble hogget ned for 4000 år siden og området har siden blitt brukt som kulturbeite og en plass man tok ut lyng.Sauene har holdt det ved like, men dårlig butikk når det gjelder sauehold de siste 10 årene har gjort at lyngen gradvis har måttet gi plass for skog igjen.
Lykkeligvis jobber man nå med å prøve å ta vare på området igjen. Kulturbeite og lynghei er det som økologien har tilpasset seg her og vi får heie litt på vernegjengen.
Fantastisk utsikt på hornet og noe gammel stein å se. Både fra riktig gamle dager og fra krigen sine dager. Tyskerne gjenbrukte litt stein fra de sammenraste gårdene og laget seg ett fort. Tyskerne var og er flinke på gjenbruk.

Ca 6km, 2t45min (inkludert sosialisering, pauser og fotografering).

Jepp, nesten 3 timer på en så kort tur er jo helt vilt. Men det er noen gode grunner for at det blir slik.

Lenge har jeg hatt lyst å gå til Ramstoknuten. Det er beskrevet som en forholdsvis lang tur som du går inn fra Giljastølen, men nå har man merket opp en snarvei fra Dirdal og rett opp på toppen.

Jeg er ikke akkurat verdens sprekeste mann, for å si det mildt. Turbeskrivelsen sa at turen var bratt, men ikke noe om hvor bratt. Og i den formen jeg er i så tenkte jeg at dette måtte være en fin treningstur for meg. At jeg i tillegg fikk med meg den der tuppen som jeg lenge har hatt lyst å gå til var bare bonus.

Turen starter fra parkeringen der hvor 'butikken' i Dirdal lå før i tiden. Det vil si at du kjører så langt som du kommer i Dirdal sentrum. Parkerer her og går bort til fjellet med spenstige skritt. Så begynner det å stige. Først en behagelig stigning, så blir det brattere, du synes dette begynner å bli vel tungt og det er da det begynner å bli virkelig bratt.

Det er tungt som pokker. Og du skjønner nesten ikke at det går an å gå senere uten at det stopper helt opp. Det som er rart er at nesten uansett hvilket tempo du holder, så tar du enten igjen folk (helt ubegripelig) eller du blir tatt igjen (helt ubegripelig).

Det som er så flott med turen er at alle har behov for å være sosiale. Alle stopper opp for å slå av en prat. Å ta seg en 5 min pause for å utveksle litt synspunkter om turen og hva som er best å spise til frokost og sånne ting er liksom helt greit. Du får jo en pust i bakken og det passer jo bra. Alltid. Hver gang. Om det så er bare 5 minutter siden forrige gang.

Turstien er den bratteste man har i Gjesdal (Informasjon fra den største lokale turhelten i Gjesdal og som gikk 4 topper denne morgenen). Jeg traff på folk som hadde gitt opp og jeg traff folk som hadde forsøk nr 2 på å komme seg opp. Du bør med andre ord ha litt trening før du går denne turen. Kaller det derfor ikke en lavterskel tur, mer som en enkel normal terskel tur. Stien er suverent bra, merking er helt topp og eneste unnskyldning for ikke å gå turen er at man er i for dårlig form.

Men det som er kult er at det er den mest sosiale turen jeg har vært på. Alle er hyggelige, alle slår lett av en prat med deg. Og jeg er håpløs i så måte, er oversosial og alt for glad i å prate med fremmede mennesker. Som eks-samboeren sier til meg 'folk hater sånne som deg som alltid skal fjolle og prate om alt mulig tull'.

Beregn 2,5-3 timer på turen. Dette inkludert fotografering, sosialisering og en halvtimes pause på toppen. Er du sprek kan det gå mye fortere, er du ute av trening så kan det ta mye lenger tid. En tur som skiller mye på tempo og tid. Og jeg tror det er best å gå alene. Du må gå i ditt eget tempo og ikke følge andre sitt. Mener nå jeg.

7,7km og 4t20min (inkludert å komme seg i ly etter å ha snudd halvveis opp fjellet og fotopauser)

Værvarselet var kanskje ikke det beste for denne dagen, men mye klarvær hadde man i det minste lovet. Vind, men ok, ikke så galt. Sånn ca 10m/s og det tåler vi så lenge vi ikke skal henge i toppen av en flaggstang eller noe sånn.

På veien innover mot ryfylke så la jeg jo merke til at været ikke ble helt som lovet. Tanken på å bytte ut turen til Heiahornet (høyeste topp i Strand kommune) og Småsilhornet slo meg, men da jeg så toppene så slo gru-gledingen inn for fulle mugger. Ingen var der for å stoppe meg og jeg tror heller ikke man hadde klart det.

Det er 2 fantastiske topper som dukker opp når du nærmer deg parkeringen. 'Der oppe' tenker du 'der oppe kan eg se heile verden'.

Dette er nok en tur som er litt sånn vanskelig lav terskel tur. Sånn i utgangspunktet. Du starter pent og pyntelig, får noen flotte stigninger før det flater ut. Så er det ett rimelig lettgått stykke inn mot den siste stigningen opp til toppen. Så selve bestigningen er litt tung men enkel.

På denne turen fikk jeg mye mer enn bare de der 10m/s vindene man hadde lovet. Blåste opp i kuling og med hagl som følgevenn. Ekstremt vondt vær å gå i og såpass ille at jeg for første gang på en tur måtte snu og gå å finne ly. Der og da vurderte jeg å gi opp hele prosjektet.

Heldigvis så ga deg seg såpass mye at jeg fikk karret meg opp. På snøen og isen den siste kilometeren opp må jeg innrømme at utfordringene sto i kø. Sjelden har jeg vært så glad for å ha med meg staver. Du har liksom 2 ekstra ben å stå og det trengte jeg. Men det tar selvfølgelig mye tid å komme seg frem når du hele tiden føler at det er rett før du glir ned av fjellet igjen.

Selvfølgelig var utsikten null da jeg kom opp. Vurderte å vente på at det skulle klarne opp igjen men fant ingen plass der jeg kunne komme meg i ly for været. Meningen var også å stikke opp på Småsilhornet som ligger ved siden av men været sa tydelig i fra om at det kunne glemmes.

Turen ble tatt som en rundtur, halvveis ned fra fjellet klarnet det selvfølgelig opp igjen og hjemturen ned over dalen ble riktig så koselig. Største problemet var egentlig at begge hendene hadde fryst på seg neglebitt, noe som gjør vondt når det slipper taket. Du skjønner liksom hvor navnet 'bitt' kommer fra, kjennes ut som om noen tygger på fingrene dine.

Mye flott natur og en del kule ting å legge merke til nedover dalen. Dalen (Småsildalen) er også utgangpunktet for flere turer innover i heiene og skal sjekkes bedre ut ved en annen anledning.

Turen til disse hornene anbefales egentlig ganske varmt. Turstier og terreng er helt glimrende. Men selvfølgelig, gå turen på en finværsdag.

7,4km 2timer gangtid og 30 min med pauser.

Har lest og sett på de der hyttene som turistforeningen har bygget i Skåpet. De ser jo utrolig stilige ut pent plassert innerst i Vinddalen.

Men noen tur dit har jeg ikke tenkt på før. Litt stress å reise helt inn til Øvre Espedal, 1 mil videre innover dalen, parkere og så traske av gårde i 1 time.

Men plutselig var jeg på jobb i Øvre Espedal, hadde noe timer til rådighet og da stakk jeg innover.

Parkering for 3 dager koster en hundrings som går til grunneierene. Velbekomme sier jeg. At de åpner området for oss på den måten er vel verdt hundrelappen.

Og det må sies. Det er en virkelig flott tur innover dalen. Og jeg fikk hele dalen for meg selv denne dagen. Ikke en sjel ute og gikk. Følte meg virkelig ensom der jeg ruslet på stien oppover langs elven. Eller oppover og oppover. Det er ikke rare motbakken du har og du kan holde oppe nesten vanlig spasertempo. Litt steinet og uret noen steder så du må liksom roe deg ned litt av og til.

Hyttene der inne er virkelig stilige. 4 sengeplasser i hver hytte fordelt på 2 etasjer. Kunne virkelig tenkt meg å leie hytte nr 2 og hatt 2 etg for meg selv. Må innrømme at jeg brukte en halv time på å sose rundt inne i hyttene. Ingen i mils omkrets og ingen som hadde leiet hytter.

Området består av 7 sove-hytter, 1 stor oppholds-hytte og 2 stk hytter med doer (1 do pr hytte) og utstyr. Mener å huske at det var sånn det var. Her skal det leies hytte ved anledning.

Og Skåpet er ett fint utgangspunkt for mange turer i området. Røssdalen, Tverrfjellet, Fossmork, Lysefjorden rundt etc. Du kan velge og vrake.

Når det gjelder stien opp til hyttene fra parkeringsplassen (3,7km) så er denne helt kurant og unødvendig godt merket. Finnes mange små bruer der elver og bekker må passeres, tre- og alminiumsplattinger over mer myrlendte områder og noen plasser har man også lødd stein for å lage en fin passasje. Litt steinur og våte partier får du allikevel. Man må jo få litt sti-følelse.

Satt du og ventet på ett nytt lavterskel tilbud? Vel, her fikk du ett.

8,2km, 2timer og 15min inkludert fotopauser og litt sosialisering.

Knallfine enkel lavterskel tur når du ikke orker nuter med snø og kontinuerlig iskald motvind i trynet. I turbeskrivelsen jeg leste står det 3 timer men turen er så lettgått at du kan nesten selv bestemme tempo og hvor fort du vil ha den unnagjort. Så lettgått at du etter ett par kilometer føler deg som en topptrimmet maskin, selv om du selvfølgelig ikke er det. Jeg er mer som en utslitt dieselmotor men denne turen gir deg en følelse av 'før i tiden'.

80% av turen går i utmark. Og jeg elsker utmark. Det er noe robust og godt med det. Uansett hvor mye tørke man måtte ha så er alltid utmarken en plass bøndene kan bruke. Innmark ryker men utmarka ligger der. Sauene passer på alt vedlikeholdet (nesten) og dette er alt annet enn en grønn ørken (som innmark og plener er).

Her trives insekter all mass og utmark har egentlig sin egen fauna.

Tenkte på det poetiske diktet 'humlene surra og myggen den beit, liga forbanna satt han Petter der og dreit', mens jeg travet avgårde.

På denne turen får du også med deg ett par vann, og fjellet du skal opp på er mer å regne som en knaus. Du kan drasse med deg en utrent lat partner eller barn/barnebarn som hater å gå tur. Alt går greit.

Og siden det er utmark så kan du nesten vurdere å bruke joggesko, lite myr og lite ulendt terreng. Bare plusser å få.

Lat og selv den lave terskelen er litt for høy, da er dette turen for deg.

7,8km, 2t50min inkludert pauser.

Å ta turen opp til Espelandfossen, som sikkert er ett syn når det har vært mye regn, er en enkel lavterskel tur. Turen videre til Svampen og Lisatunga er litt mer krevende, men ikke verre enn at alle klarer det. Litt dårlige stier, ingen merking og ett ganske bratt skar som må forseres. Postivt det også, gir deg mange gode grunner til å syte og klage litt. Og hvem liker vel ikke det?

Men ingenting farlig. Svampen med varden er liksom toppen og ligger selvfølgelig litt nedenfor toppen. Lisatunga betyr litt vandring langs kanten av fjellet østover før du plutselig ser den bak deg. Karre seg tilbake ett stykke og så ta maks ett skritt ut på tunga. Tar du to så er du plutselig nede i dalen. Anbefales ikke, å ta ett par hundre meter på ett skritt gjør mer enn vondt.

Turen er fin den, men du bør ha litt info på forhånd, ellers finner du ikke frem. Fant 3 nødlinger på veien, den ene bygde jeg, som gir deg ett hint om at du er på rett vei. Går du opp, så bygg gjerne en du og.

Kjempenkelt å bygge nødling, lesser bare opp noen steiner på ett berg eller en stor stein. Nødling er det som de uvitende kaller for 'småvarder', så nå vet du det. Du er nå en av de innvidde.

Lisatunga har ingenting med hotellet i Mumbai å gjøre (Lisa Tunga Regale Hotel Andheri East) eller med Lisa som var i San Diego i 2 uker for å studere. Hvis du har googlet Lisatunga så er det sånn informasjon som dukker opp.

Tungen ligner på en tunge og jeg vil tro at Lisa var den første som satte navn på den (eller en fyr som kjente Lisa bedre enn oss andre). Men hva vet jeg. Den har ihvertfall ett navn som vi kan fantasere oss frem til. Men hvorfor Svampen heter Svampen er mer ubegripelig.

Uansett, skal du opp, bruk kart eller gpx fil på en topo kart app. Tror at du kan bruke mye tid på å finne frem uten.

Og hvem liker vel å kaste bort mye tid når man går i fjellet?

NB! De lokale kaller Lisatunga for Ørnanebbet og forlanger at vi også gjør det. Det sukk'er jeg av.

Sånn ca 2,5 timer og 8km.
På vei hjem fra jobb på sørlandet så ble jeg sittende og tenke på hva i alle dager jeg skulle finne på. Hjemme var det en ulovlig fest på gang, det vil si 6 stk på fest hvor bare 5 er lovlig. Jeg var hverken ønsket eller hadde noe ønske om å vise meg der. Samtidig hadde jeg vakt og måtte være i rimelig avstand til jobb-bil i tilfelle utrykning.

Da slo det meg. Nutguttene har flere ganger vist frem på nettet toppturen Solbjørgnipa. Solbjørgnipa er en klassiker i Bjerkreim området og er ikke en sånn en vanskelig topptur. Det vil si, det er en enkel lav terskel tur som alle kan gå. To merkede turer opp, der den ene går for det meste på gårdsvei. Turen opp tar en snau time, lett stigning og ikke noe problem. Tror jeg hadde en maks puls på under 140 og gjennomsnitts puls på under 100. Så noen krevende tur er det ikke. Den ligger jo også nærmest langs veien, det vil si lett tilgjengelig.

For å gjøre turen om til en ordentlig tur så gikk jeg den ene merkede stien opp og ned den andre merkede stien/veien. Opp ved Kløgetvedt-tunet og ned igjen til Solberg/Solbjørg gård. Litt forvirrende dette med navn. Solberg gård/Solbergnipa/Solbjørg gård/Solbjørgnipa. Forholder meg til Norgeskart og da blir det Solbjørg. Uansett, turen blir da en trekant på ca 8km.

Grunnen til at du bør parkere rett før Kløgetvedt-tunet er at det finnes mye bra informasjon her. Arkeologisk sett er dette ett spennende område med masse greier fra jernalderen, hustufter, blotingsteiner etc. I tillegg kan du stikke innom Kløgetvedt-tunet etter endt tur og se på bygninger som er fra 1700 tallet. Mye gammel stein.

Turen opp er rett og slett bare flott (forutsatt at du går opp fra p-plass Kløgetvedt). Som sagt, lettgått der bare de siste 5 meterne er en utfordring. Å komme seg opp på selve nipa krever litt gangskår og klatring.

Utsikten er flott. Er du glad i grønn energi og liker vindmøller så er dette ett syn for guder. Hater du vindmøller i naturen så er det en utsikt til helvete på jord. Dette siste ga turboken uttrykk for. Mye naturglade mennesker som går opp til toppen og står og fnyser av utsikten. Men sånn er det. 30% av befolkningen hater vindmøller og spesielt blant turfolket på 50+ så lever hatet sterkt og intenst.

Turen ned på veien til Solbjørg gård er egentlig kjedelig, men ved gården stod en russebuss. En virkelig flott en. 'Erna' var navnet og bussen tilhørte gruppen 'Staten'. Tilfeldigvis var også russeguttene der og skrudde. Og virkelig, jeg har vondt av dem. Jeg fikk liksom det hele inn, konsentrert, der jeg stod og pratet med dem.

Alt har gått i dass for dem. Enormt med investeringer, arbeid og opplevelser er revet fra dem på grunn av det helsikens Koronaviruset. Uheldigvis kom jeg til å nevne for dem at russetiden var høydepunktet mitt i livet. 'Jo, takk ska du ha' var liksom svaret. Der og da fikk jeg selvfølgelig enormt med dårlig samvittighet og måtte bruke 10 min ekstra for å glatte ting ut igjen. De hadde ett håp om at man skulle få til noe senere i sommer. Joda, de kan jo håpe men jeg må si jeg er pessimistisk på deres vegne.

Siste kilometerne er på asfaltert vei tilbake til parkeringsplassen. Det som er litt kult er at du er i Bjerkreim. Enormt med sau og du blir underholdt hele tiden. Sauen liker seg på veien og her gikk det og ruslet hundrevis av dem. Jeg liker sau, så det så. De holder vegetasjonen nede, lager fine stier i naturen for meg og er totalt harmløse.
Sau er kule dyr :-)

Strengt tatt skulle dette handlet om en far og hans 3 etterkommere på tur, men mangel på barnepass i disse corona tider gjorde at 3 ble til 2. Ingen som kunne ta seg av mine sønnesønner som min datter har produsert for meg. Så en ren guttetur snakker vi om her.

Siden jeg ikke hadde sett Preikestolen på 35 år (den gang halvbørsten på hest), en sønn hadde ikke vært der på 10 år og den siste hadde aldri vært der så ble dette ett udiskuterbart turmål. I tillegg så var det kun jeg som hadde fullmakt til å bestemme turmålet

Preikestolen kan trygt kalles en enkel lav terskel tur. Moslifjellet, som ligger ett hakk høyere i hierarkiet ble derfor plukket ut som mål 2. Tilfeldigvis så ligger dette fjellet langs løypen og skulle i så måte være greit å raske med seg.

Ønsket mitt var å ta fjellet først, før Preikestolen, men været og stemningen førte til at jeg ble nedstemt (fullmaktene ble trukket tilbake tydeligvis) og fjellet skulle tas sist, kanskje. Frykten for at latskapen skulle overmanne oss og at vi skulle la fjellet være i fred var der, men denne frykten ble effektivt undertrykt.

Guttene satte i gang i høyt tempo opp første bakken. Tvilen ble straks sådd i meg. Ville dette gå bra? De gikk ut i ett tempo som jeg aldri pleier å bruke. Skulle de aldeles knekke sin gamle far? Men heldigvis, snart ble de tungpustet. De hadde muligens overvurdert seg selv en smule. Farten ble giret ned og tempoet ble plutselig helt i min gate. Ikke så rolig at jeg kunne legge dem 100 meter bak meg for å ta kule bilder og filmer men allikevel.

Turstien ut til Preikestolen er utrolig enkel. Til og med i ett berg har de gått løs på med betong sag og laget noen glattslipte trinn i. Utrolig. De stipulerte 2 timene ut, som skiltene forteller deg, er bare tull. Selv om vi tok det rolig og hadde ett par stopp så gikk turen ut på drøye 1t 20min. Tipper returen kunne vært enda kortere. Hvis du virkelig bruker 40 min ekstra med alle turistene på vei ut så står i hvert fall jeg over.

Preikestolen imponerer nok ikke like mye lenger. For oss mener jeg. Vi har jo sett utallige bilder fra turer til denne og Google Street view har filmet hele turen ut i tillegg. På toppen av alt så har jeg kretset rundt den med helikopter en del ganger. Men stien er en liten opplevelse. Med sine steintrapper, grusveger, steinsatte veier, trestier etc så er stien utrolig kul og virkelig lagt opp for turisme. Nå i disse Corona tider så finnes det jo ikke turister heller, kun masse skilt om at Preikestolen er stengt. Med andre ord, lite folk og turen er helt grei uten køer eller trengsel.

Og så lenge sønnene ikke maser om hvor langt det er igjen, om tissing, om vann, mat eller noen ting som helst så er turen en fryd. Bare å kose seg og trave i vei.

På turen tilbake så svingte vi av stien og karret oss opp til Moslifjellet. Turen ble forlenget med 2,5 time vil jeg tro. Og du ikke akkurat ‘karrer’ deg opp til Moslifjellet. Det er en helt greit tur og det er bare en stigning på 3-400 meter som kan kalles en skikkelig stigning.

En fantastisk utsikt får du på toppen av det fjellet. Denne avstikkeren anbefales på det heiteste og hotteste. Og turen blir liksom ordentlig med avstikkeren. Trette ben er resultatet til slutt og ingen ting er vel bedre enn det når du har travet i fjellet en hel dag.

På turen ned hadde storebror ansvaret for finne de røde T’ene og nødlingene. Du går nemlig ikke samme veien ned som opp. Med jevne mellomrom ble det helbom på disse, så stien ned ble ikke helt korrekt fulgt. Men det var allikevel bedre å følge ham enn å teste den yngste sine forslag. Disse forslagene dreide seg veldig mye om å gå rett frem og egentlig gi blaffen i alt som så ut som stier og nødlinger. Fjellet er uansett så lettgått at om du bommer litt her og der så går det greit. Ikke å følge yngstemann, men å ta følge med storebror mener jeg.

Hele turen tok oss 4t 55min pluss 2 lange pauser på til sammen 1 time. Noen korte nødvendige pust i bakken hører også liksom til. Det skal jo nytes og fotograferes litt

For en dag. I mange år har jeg kjørt forbi på nedsiden av Skomakarnibbå og tenkt ‘’ein dag så ska eg gå opp te den der nibbå’’.
Ante egentlig ingenting om hvordan turen var, men ut fra kart og beskrivelser så virket den veldig overkommelig.
Terje og Arnt Ove ville følge meg på tur til nibbå. Gledet meg vilt og hemningsløst til turen jeg skulle ha ut på nibbå. Men allerede på parkeringsplassen fikk jeg streng beskjed om ikke å gå ut til den. Kjempeulovlig og fullstendig fy fy. Akkurat som om jeg skulle være den villbassen.
Men først av alt, før jeg sier noe mer om turen. Denne gangen overrasket disse 2 staute karene meg med å vise seg som de følelsesmenneskene.
Siden jeg var første mann på parkeringen så satt jeg og sytet litt i ensomhet. Hadde vært på tur dagen før og prestert å ende opp med vond nakke. Terje kom 2 minutter etterpå og jeg måtte selvfølgelig bruke anledningen til å fortelle om nakken som hadde sviktet meg.
Ingen empati å spore, men som det følelsesmenneske han er, så fortalte han meg om fot nr 2 som var gått i dass dagen før.
Terje har 2 føtter. Fot nr 1 ble ødelagt i en trafikk ulykke for noen år siden. Som hunden så driter han i det. ‘’Ja ja’’, sier han, ‘’jeg har jo en til fot’’ og så traver han av gårde. Men nå som nr 2 foten også var gått i stykker så syntes han at dette var noe han burde fortelle litt om. Mye smertefølelser på gang på parkeringen med andre ord. Fremdeles ingen empati å se noen plass.
Etter en stund kom også Arnt Ove. Også den fyren ville snakke om følelser. Det ville liksom ingen ende ta. Fyren hadde travet i fjellet i 8-10 timer dagen før. Masse opprevne muskelfibrer i legger og lår. Sikkert litt betent også (gangsperr heter det, men ikke når sånne som oss snakker om det).
Fremdeles ingen empati å finne noen som helst plass.
Turen til nibbå er en lav terskel tur. Det vil si en tur alle kan gå. Det er ingen ‘enkel’ lav terskel tur. Sitter du i rullestol eller bruker rullator så kan du glemme det. Men har du kvittet deg med hele rullatoren og begynt med staver, slik som jeg, så er turen fin. En ‘normal’ lav terskel tur.
Turen starter så fint på en god skogsvei. Arnt Ove brukte mye av tiden innover til å forberede oss på ‘Myren’. Dette ble gjentatt med jevne mellomrom og selvfølgelig oppnådde han det han ville. Vi gruet oss til ‘Myren’.
Litt våt var jo den der myren, men helt grei. Arnt Ove vet at vi er menn med mye følelser og han visste at spilte han på det så ville det gå greit. Få oss til å tro at det er ille, så går det som en lek når vi oppdager at det ikke er det.
Det neste er jo ‘’Brattå’’. Bratt er det jo opp fjellveggen, men heldigvis ikke langt. Også dette hadde Arnt Ove forberedt oss grundig på og ingen av oss brøt sammen i fortvilelse der vi karret oss oppover. Strengt tatt var det ikke mer enn hva det måtte være når du er ute og går i fjellet. Det forutsetter jo at du har minst en fot som virker. Terje hadde ingen, men han er jo en hund, så da så.
Når du har kommet deg opp så er turen innover en ren fornøyelse. Fantastisk utsikt og greit å ha med seg Arnt Ove som en fortellende guide. Han pratet masse om en utstikker som han kalte ‘’karstykkjet’’ med voldsomt trykk på ‘’stykkje’’. Noen kaller den for mini-Skomakarnibbå men ‘’karstykkje’’ virker mest riktig. Å bruke Skomakarnibbå i benevnelsen blir helt feil. Noen var ute på den da vi gikk ned og trodde faktisk at det var selveste nibbå. Fortvilte personer som måtte labbe videre etterpå. Vi burde muligens synes litt synd på dem, men fremdeles kjente ingen av oss noe empati.
Når du kommer til fjellet ved selve nibbå så er det viktig å krabbe ut til kanten. Være tøff, ta bilder, bli tatt bilder av, ta bilder av de andre. I det hele tatt, ta masse bilder som du kan ha på mobilen for så å la det forsvinne inn i mobiltåken. Det er teknikken som vi alle bruker. Ingen grunn for noe avvik fordi om vi prater om Skomakarnibbå bilder
Når du er her oppe på toppen så er det også viktig å ta pause. Spise og drikke. Ingen tvil om at det var 3 myke menn på toppen denne dagen. Som skulle spise sine medbragte ting.
Arnt Ove hadde en lengre seanse om jakten på mat denne morgenen. Tar jeg ikke feil så lette han etter noen som kunne selge ham croissanter. Alle hadde stengt så han måtte nøye seg med ett eller annet med pålegg. Hørte ikke helt hva det var, men hørte bitterheten i stemmen hans da han snakket om pålegget. Kaffe hadde han sikkert. Arnt Ove drikker som regel nytraktet kaffe. Bruker alltid nye filtermalte bønner. Kaster det etterpå. Ingen gjenbruk der. Kaffegrut kan liksom brukes 3 ganger, å kaste gammel grut er som å kvitte seg med besteforeldrene. Men Arnt Ove vil ha ny, litt barsk er han i så måte.
Terje hadde nypete. Han liker det best når drikken er litt syrlig, heit og rød. En fin kombinasjon av det mannlige og feminine i en slurk. Søtt er ikke noe for ham. Her skal smakene smakes, ikke kveles av sukker og sukatpiller.
Selv liker jeg urtete. Hett, søtt og naturlig. En kombinasjon som virkelig setter fart i både de indre og ytre organer. Perfekt kombinasjon
Turen ned er en lek, spesielt hvis du har staver. Da hører du ropene langt bak deg. ‘Du er akkurat som en antilope’. Ta en titt på elefanttrinnene de andre tar og nyt synet. Eller gå som en elefant selv, det vil si gå uten staver. Staver er suverent på denne turen, spesielt når det er litt snøfonner langs veien.
Det er også viktig å fortelle alle som er på vei opp, at det er bare 2 timer igjen med klatring, eller at nå er de snart halvveis (selv om de er nesten oppe). Bare for å se fortvilelsen. Kjenner du litt empati så fortell dem heller sannheten. Smilet du får frem da gjør at du føler at du har gjort en god gjerning, gitt noen en glad nyhet. Som sagt, vi er menn med følelser.
Arnt Ove holdt også på å gå i spagat i myren. Beklageligvis så vi ikke hendelsen, men han fortalte om det. Skuffelsen var nok å lese i mitt og Terje sitt ansikt. Tross alt, hadde han falt så hadde han blitt gjennom bløt og kald. Muligens også fått vondt. Menn som har passert 50 år bør absolutt ikke gå ut i spagat.
Og hadde han tatt en spagat i myren så kunne vi kjent litt på det. Følelsen av empati. Men neida. Det gikk bra og vi måtte nøye oss med de undertrykte smertefølelsene våre. Sånn er det av og til.
Absolutt ingen tårevåte farvel på parkeringsplassen, heller ingen farlige coronaklemmer. ‘Hade’ og ‘snakkes’ var tonen der i gården og passe lykkelige kjørte vi hjem. Ikke Terje da, han skulle på dagstur til hytten og være der til midnatt. Etter midnatt skulle myndighetene åpne for overnatting på hyttene og Terje skulle konvertere dagsturen til en ukestur. Men altså først etter midnatt.
NB! I videoen er det også med en hest. Hesten var ikke å se på selve turen. Den dukket opp på kjøreturen før gåturen. Av og til så kan opplevelser oppleves på turen inn til turen. Da blir turen enda bedre.

Wow, jeg ble invitert med på tur. Av sånne nutfolk, sånne som pakker lett, slurper vann i bekker og tygger litt bark langs veien hvis de kjenner sulten gnage. Sånn etter 3-4 nuter. Hufse tenkte jeg. Best å pakke lett og øve på dype innpust og utpust. Mye forberedelse, klippe tånegler, nappe nesehår fjerne batteriet i bilnøkkel etc. Alt for å bære minst mulig vekt. Og håpe at de guttene ville pakke ned 8-10 kg med gråstein i sekken før de begynte å gå. Bare for trimmen sin del liksom.
Litt skuffende å oppleve at de var helt vanlige folk. Hadde med seg Kvikk Lunch, te og kaffe. Og kjeks som erstatning for bark.
På toppen av alt så ruslet de avsted i ett riktig så behagelig tempo. Akkurat som om de skulle nyte turen. Ikke nok med det, de drev på å fotograferte og var sosiale langs veien.
Litt for mange fordommer som gikk i dass for meg. Alt stresset med pusteøvelser og negleklipping kunne jeg spart meg for. Nesehårene måtte tas uansett, men likevel.
Når det er sagt så er Rykandfossen en fin liten tur. Bruker bare timen opp på en enkel og fin sti. Ikke er turen spesielt tung å gå heller. Og for myke menn som meg som er spesielt glad i vann, bekker og elver så er dette som å gå rett gjennom perleporten og oppdage at himmelen lignet litt på det du trodde.
Stor takk til Arnt Ove som fant en plass å gå uten en halvstiv storm rundt ørene. Også en stor takk til Terje som ville ha meg med og som hele tiden gir meg oppmuntrende ord som 'formen din e jo ikkje så grævla dårlige' (eller noe sånt)

7km, 2t 40min, estimert fra nutfolket er det 3,litt km og drøye timen å gå. Hmm.
Ok, nok en veldig rolig tur. Været og ekstremt vått gjorde sitt til at tempoet ble labert, men jeg er som sagt ikke en nutmann, kun en fan, en wannabe.
Våknet opp denne dagen og følte meg i forbausende fin form. Tenkte 'yes, i dag blir det nuttur'. Så på værvarselet, skulle holde seg bra frem til 2-tiden (Yr er noen skøyere, de bommet så det suste med det varselet). Som den normale dødelige fyren jeg er så gikk jeg gjennom nutfolket sine sider for å finne en 'snill og mild' nut. Og der lyste Faureknuten opp. Han ene nutkaren hadde brukt 2 timer på hele turen, han andre hadde brukt 45 min opp og ingen info om nedtur, men tipper han hadde tatt hele turen på drøye timen. Tja tenkte jeg, turen var jo kort, rett over 3 km t/r så det ut som på forklaringer, sporinger og kart. De luringene. Selvfølgelig så stemte ikke dette. Turen er er mer enn dobbel så lang. De hadde også advart om sterk stigning, noe som heller ikke stemte noe særlig (heldigvis for meg). Helt ok rusletur oppover fjellet og passelig for wannabe nutfolk.
Avviket skyldtes nok at der er blitt plassert en bom der man svinger av fylkesveien og inn på skogsveiene. Slik at man får en rusletur innover på ett par kilometer før man endelig kommer til der stien starter. De hadde også advart om at det kunne være en smule bløtt i terrenget. En underdrivelse. Du gikk i myr og bekker sånn ca 2/3 av tiden. Og du blir søkke gjennomvåt.
Det jeg gledet meg til var utsikten og det at man kunne gå ut på en fjellhylle, få en fantastisk utsikt og se fjellveggen bak seg. I slapp storm og tåke var dette bare å glemme.
På vei ned traff jeg tre håpefulle lett utslitte mennesker. Han ene spurte 'langt igjen til toppen?, 2-3 timer?' 'Neida' sa jeg, 'ca 15 min igjen, ett par gode stigninger så er dere oppe, garantert Coronafritt på toppen'. Det så ut som om de kviknet til alle 3, sikkert på grunn av at jeg garanterte Coronafrie tilstander. Jeg og de 3 var de eneste menneskene i fjellet denne dagen tipper jeg. Folk med litt vett i hodet var nok hjemme.
Muligens gjentar jeg turen når det har vært 2 måneder med tørke, er vindstille og solen steker. Sånne råd gir jeg (ikke nutfolket).

4,6 km, 1t 20min. Orket egentlig ikke å gå tur denne dagen. Værvarselet var så som så, vondt i nakken og latskapsterkselen var veldig høy. Så ingen tur tenkte jeg. Men så ble været strålende, tenkte jeg kun ta en kjapp tur opp på Dalsnuten, kjapp ble den så jeg stakk innom en av de glemte nutene også, Øvre Eikebergnuten. Øvre Eikebergnuten er ikke rare nuten, skal den besøkes så bør det gjøres før trærene får blader. Nuten er så pass lav at klimaendringene har sørget for at det vokser ting opp her. Men kult å sveipe innom.
Uansett, turen er så alt for kort og jeg planla å forlenge den (du går egentlig turen på drøye timen). Men du må liksom innom Gramstad hvor du har parkert når du er ferdig med runden. Og du har alltid andre ting som du også skal gjøre samme dagen så da blir det fort til at man plutselig sitter i bilen.

9,5 km, 3t 15min. For en opptur dagen etter en tur som bare var bånn i bøtten. Utrolig mye flott natur, og lettgått tur. Hvis man ser bort fra ett parti med nedrast fjell. Men selv her var det rimelig greit å komme seg forbi. Drøyt halvparten av turen går på skogsvei før man kommer over på rødmerket sti. Enkelt å ta seg frem.Og som sagt, en skikkelig fin naturtur.
Gården man kommer inn til, Kleppali, har vært fraflyttet siden 1975, men bærer ikke mye preg av dette. Det er tydelig at man tar seg av den fremdeles og vedlikeholder bygningene. Var nede på kaien ved Ørsdalsvatnet og veien ned bærer preg av være i bruk. Flott område som gården ligger på. Vet at du kan gå inn til en gård som ligger enda lenger inne men jeg syntes turen var lang nok.
Som vanlig lite folk ute og gikk, traff 2 ungdommer som presterte å fornærme meg samtidig som de ga meg ros. 'Håpe eg e liga sprek som deg når eg blir så gammale' sa den ene. Litt rart det der. Du stopper jo aldersmessig på 23 år i hodet ditt. Kroppen forfaller men ikke den mentale alderen. Det som slo meg samtidig var at gården hadde stått uten beboere siden 1975, og det syntes jeg ikke var så veldig gammelt. Men det er jo for pokker nesten ett halv hundre år siden, i forrige årtusen. Joda. Hun hadde nok rett i siste halvdelen av utsagnet sitt.
Garminklokken min synes forresten ikke at jeg er sprek, tvertimot. 'Kondisjonsmessig e du heilt ræva, begynn å tren din grautskalle' sier den på en temmelig udiplomatiske måte. Sukk.
Men dette er den fineste turen jeg har gått på lang tid og en tur som jeg lett kan gjenta. Bør helst ikke gå her når det er snø og is. Tror steinuren som man må passere langs det ene vannet kan bli en for stor utfordring da. På vinteren fryser jo vannet til men siste beboeren mistet vel 3 av 4 (eller 5) unger som gikk gjennom isen da de skulle forsere dette partiet på det igjenfryste vannet. Tror jeg.

Det kan være en utfordring i disse tider å finne ensomme plasser. Plasser der du kan gå tur kun i ditt eget selskap. Påske, fint vær og tusenvis av mennesker er ute og går.
Men jeg fant noe på kartet, en plass jeg aldri hadde hørt om. Ørnetuva. Hmm, tenkte jeg. Fant ingen tur-beskrivelser eller noen ting som helst. Unntatt at det var en av turene du kunne gå i Bjerkreim. Så for meg en luftig topp, etterfulgt av litt spasering på skogsveier og fine stier i lettgått terreng. Vel det starter bra. Flott parkeringsplass ved Saglandsvannet. Idyllisk, ingen mennesker i mils omkrets. Skjønte det var noe muffens da jeg gikk opp mot den første toppen. Hadde helt glemt ut at det var starten på våren og bøndene hadde vært ute og spredd møkk. Og i dette området har bøndene virkelig lagt seg i selene og anlagt traktorveier slik at de får spredd møkka ut over ett virkelig stort område. Jeg er en byas. Jeg har dyre Mammut ekstra Comfort fjellsko på føttene. Er ellers opp-dresset i dyrt og flott utstyr fra Bergans. Alt er Bergans, til og med rumpetasken med en svindyr termo vannflaske i (kostet 500,- spenn). En flaske som skal kunne holde på kulden i 12 -14 timer før temp har gått opp med mer enn 3 grader. Da jeg kom hjem luktet alt dritt. Til og med den svindyre vannflasken.
Turen var heller ikke mye å rope hurra for. Greit nok med Ørnetuva, men du er liksom bare ferdig med den første kilometeren da. Du har 5 km igjen å gå. På stygge grisete traktorveier. Sukk. Men en tørr og fin sommerdag kan muligens dette være en fin familietur. Ingen utfordringer, ikke en gang for meg som bare er en sånn wannabe nutmann. Nutfolket kan bare glemme denne turen, hvis de da ikke skal presse 6-åringene sine ut på tur. Da kan det kanskje være noe.

7km, 2t 30min. Akk, alle disse nutene i Sandnesmarka. Denne dagen fikk jeg tilbud fra marka, 3 nuter for prisen av 1 stk tur. Takket ja og trakket avgårde. I slik en fantastisk form var jeg også. Og det er da noen må stoppe deg. Tanken som slo meg var "hmm, bare 300 meter igjen til Fjogstadtoppen, det er så lite at jeg kan nærmest jogge opp". Måtte innse, etter 150 kjappe meter og ett slapt fall, at jeg aldri blir noen sprek nutmann igjen. Totalt utslitt.
Men turen er knallfin, passe lengde og flott trim hvis du vurderer noen skikkelige nutturer. Dessuten er det halvparten minus en halv nut hvis du skal gå 7-nutsturen. Lurte faktisk på å ta 5 nuter, men da ville Dalsnuten bli en av dem og jeg fryktet mye folk der oppe i disse finvær-/coronatider.
Stort sett kun riktige turfolk ute å gikk i mitt område og det var en utrolig behagelig opplevelse i forhold til Stokkavannet dagen før. Noen stopper og slår av en prat, andre bare hilser. Men alle viker til siden og i disse corona tider så holder man en meter ekstra avstand. En skikkelig godtur var det.

5 km og 1t 30min. Enkel tur å gå, litt småkupert og litt gjørmet. Anbefaler å ta turen når det har vært tøvær ett par dager. En godt merket tur, muligens ikke så mye folk som går turen da stien var nesten borte en del steder. Men om du mister stien så gjør det ingenting, sannsynligvis mye sau som beiter og rydder området her vanligvis, så du kan virre litt rundt omkring. Skikkelig kosetur der man går langs en ganske værhard kystlinje. Man må også ta en 500 meters avstikker ut på Selneset, kikke litt på gravrøysen, varden og ta noen bilder. En tur for alle og det er tydeligvis det som er min modus for tiden, å gå allemannsturene mener jeg. Tipper du kan spasere deg gjennom turen 15-20 min raskere enn hva jeg gjorde. Litt stopp, avstikkere og ekstra mye titting gjorde at jeg brukte i overkant mye tid. Men i disse Corona tider så har man jo god tid

Fantastisk flott vær, noe som gjorde turen enda bedre. Ikke lange turen, ca 1,5 timer og 5 km totalt. Nok det for meg den dagen da jeg for første gang på 3 uker følte meg sånn noenlunde frisk igjen. Mannaflu som jeg utrolig nok har blitt frisk igjen av (ca 99% dødlighet selv om ingen menn har dødd av det enda). Kuleste med hele turen er at du må gjennom en flokk med Lama (de er harmløse). Rimelig grei utsikt når du er på toppen. Ønsker du å gå en fjelltur men er utrent og vil ikke forsøke deg på de store greiene så er denne turen perfekt. Traff flere familier med små unger som var helt enig med meg i akkurat det.

Kul tur, flott område og det å få gå der mens jeg hadde sterk kuling rundt ørene var bare helt fantastisk. Ekstremt mye skum og høye bølger. Kameraet måtte jeg bare legge bort, linsen ble full av sjøsprøyt men mobilen fungerte for det meste helt ok. For en gang skyld tusen takk Apple. Ikke lange turen noe som passer bra når været er som det er. Filmen ble nok ikke fullt så bra som jeg håpet, du får liksom ikke helt det rette inntrykket, men det var forsøket verdt

Fantastisk flott ettermiddagstur opp Sandvedparken og rundt Stokkelandsvannet. Har du tid så ta deg en tur. Det er flott her året rundt, selv om våren er uovertruffen. en drøy mil og snaue 2 timer i passe bedagelig turfart.

Fjellet Uburen danner den stilige mektige bakveggen til Forsand sentrum. Ryktene sier at fjellet har fått navnet fordi man tidligere kastet uønskede barn utenfor her. I dag er det visstnok utsikten som trekker folk opp til toppen.Lite fikk jeg se av det da tåken lå som ett uønsket teppe utover fjorden. Uansett, jeg har kjørt forbi hundrevis av ganger og alltid tenkt på at jeg må ta meg en tur opp. Det er fryktelig vanskelig å få til da det er så mange andre 'fristelser' på veien til fjellet. Og mye av det samme sa de andre som jeg traff på turen. Lite folk ute og gikk, men de som var der var utrolig sosiale og ville gjerne slå av en prat. Turen ble nesten doblet i tid på grunn all sosialisering som foregikk. Enkel, kjekk og lettgått tur, tror det tok ca 1 time opp og turen er drøyt 2,7 km en vei. Første delen er rett opp, ca 1,6 km, og så rusler man 1 km på toppen før man er fremme.