Sånn ca 4,5 km og 2t 20min.

Sånne 2-3 timers turer har jeg gått litt tom for her på nord-Jæren. Ryfylke og nordfylke må tas i bruk. Det som er så flott når du kommer bort fra nord-Jæren er at det er ganske så folketomt. Blir liksom å trave i fjellet i en del timer uten å se en sjel. Av og til er det en vederkvegelse, men det skaper litt bekymring også. Faller du og brekker ett eller annet så kan du bli liggende ganske lenge før noen finner deg. Du er ikke garantert god mobildekning over alt og får ringt etter hjelp.
Og denne turen var virkelig en tur for de ensomme. Absolutt ingen å se i området. Muligens ikke den mest populære plassen for turfolk. Kun 4 parkeringsplasser er turfolk-tilgjengelige. Og området ligger langt borte fra folk og fe. Med ett unntak. Det er her Sandbekken er. Som er ett slags opplevelsessenter med leirskole, padling, klatring og sikker mye annet kjekt. Vil anta at dette er ett populært område for familier og sånt i sesongen.
Ikke så mye å si om turen. Lettgått normal lavterskel tur. Fryktelig vått enkelte plasser men sånn er fjellet blitt. Siste årene er alt blitt ekstremt gjennomvått og det tørker ikke helt opp lenger. Tross alt så har mengden fuktighet i jorden økt med 40% de siste 50 årene og det akselrerer. Så gode høye fjellsko og anklets er blitt helt nødvendig. Staver er også en fordel, så kan du bruke disse til å sjekke myrene og se hvor dypt det går før det stopper.
På toppen av Heggelifjell har du en helt ok utsikt, 360 grader. Dette er også en av turistforeningen sine SjekkUt plasser, for de som samler på det.

Kjekk tur, men sikkert kjekkest for de virkelig innbarkede einstøingene

10 km, 2t 50 min.
En planlagt tur, som jeg ikke hadde lyst til å gå, gikk heldigvis i dass denne dagen. Planen var å gå nut-tur på Bynuten, har gått den en gang før, hatet turen, har bestemt meg for aldri mer å gå den og har på grunn av alt dette bestemt meg for at jeg skal gå den en gang til.
Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg er skrudd slik sammen. Og på toppen av alt, siden min datter har bestemt seg for at også hun skal gå denne turen, en tur hun er blitt advart mot, så må jeg selvfølgelig også plage henne med invitasjoner til å gå Bynut-turen. Heldigvis fant hun ut at jeg spurte for sent denne lørdagen. Siden jeg også hadde oppført meg som en tulling sent på fredagen og styrtet ett glass for mye med rødvin klokken 01:30, på vei i seng, så var jeg også i passe rotten form. Takker de høyere makter for det. At du blir litt fyllesyk og at det passer så perfekt er en heller sjelden opplevelse.
Men ut måtte jeg.
Fjøløy ser jeg at mange tar turen ut til, siden dette er en liten øy og kort tur tenkte jeg at det måtte være perfekt å kombinere det med en rusletur på Klosterøya og besøke Utstein kloster. Har ikke vært inne og sett klosteret på minst 30 år. Og jeg gledet meg.
Overalt stod det at det var åpent, var til og med innom suvernirbutikken ved klosteret og fikk en bekreftelse på åpningstidene.
Og jeg fant en åpen dør. Flere av menneskene der inne, som tydeligvis satt i ett møte, så på meg med ett bestyrtet blikk. Egentlig vet jeg ikke hva det betyr, ett bestyrtet blikk mener jeg, men skulle jeg skrevet en roman og brukt begrepet så er det akkurat det som hadde blitt beskrivelsen min av slike blikk.
Fra klosteret spaserte jeg med raske og tildels spretne skritt over til Fjøløy. Av alle ting så begynte jeg med snapper også. Muligens på grunn av at turen begynte å bli litt kjedelig. Å sende snapper skulle liksom hjelpe meg til å gjøre turen gøyere. Som alltid, helt mislykket. Bildene mine, turbeskrivelsene mine, snappene mine og det meste av det jeg forfatter her inne har omtrent samme kvalitetsnivå. Sånn circa middels begredelig.
Fjøløya, fyret og fortet er kult. Flotte turstier med lys, masse bevarte ting fra fortet (som ble bygget i 1941), historier fra min far og hans repetisjonsøvelser på fortet (som jeg husket middels vagt) er flotte opplevelses-pakker å ta med seg hjem igjen.
Jeg virkelig koste meg på øya, inn og ut av kanon-stillingene, opp og ned på haugene, spisepause, kosepause, fotopauser, prat med andre turgåere, hjelpe en mann i nød som lette etter moblitelefonen sin var en del av indigrensene som gjorde turen virkelig innholdsrik.

Fjøløy, jeg skal drasse med meg barnebarn og besøke deg igjen.

8 timer og 16km.
I disse Corona tider så ble selvfølgelig også årets 7-nutstur helt anderledes. Og mye kjekkere. Lite folk og bare kos. Min datter stilte gladelig opp som ledsager for sin gamle far og ledet ham trygt gjennom hele ruten. Evig takknemlig for det.
Du kan i år velge hvor mange nuter du vil ta på hver tur og kan derfor gå turen over flere dager/helger. Vi valgte å ta alle samme dag.
Siden turen er temmelig krevende tok vi de tøffeste stigningene først. Noe jeg må si at jeg er veldig fornøyd med. Turen gikk som en lek.
Riktignok var det temmelig bløtt men ikke verre enn at det stort sett gikk greit. Pussig nok ler datteren min hver gang hun trør dypt ned i ett sølehull, de første 16 gangene ihvertfall. 17 gangen kom det ett temmelig oppgitt sukk fra henne.
Ruten er i år ny og en del av turen som er merket er så lite brukt at man enda ikke har klart å gå opp en sti. Noe som forvirret en del turgåere. De kom opp på den ene nuten feil vei og var overrasket over at det fantes en annen rute.
Hytten på Gramstad stenger litt i tidligste laget. Denne søndagen stengte de kl 15:00 og det var bare på hengende håret at vi nådde det og fikk kjøpt den obligatoriske vaffelen. Men damene som ekspederte var velviljen selv og ett par hunder fikk nyte godt av dette. Tipper de fikk sånn ca 10 pølser hver som de koste seg med. Lykkelige hunder ble resultatet av den godviljen.
Fin tur og fremdeles kan alle nuter nås samme dag. Men 8 timer betyr at man ikke bør starte for sent.

11km og sånn ca 5 timer.
Planen for denne dagen var å gå en av nutfolkene sine nuter. Frafjordhatten. Langt som pokker, over 1 time oppstigning etc etc. Mye skremselpropaganda og mange gode grunner for å gi blaffen.
Men denne tøffingen ville gå uansett. Helt til jeg så at det skulle blåse 30 m/s der oppe. Storm begynner på 20 m/s så da terminerte jeg det prosjektet. Og jeg ble faktisk litt lykkelig på grunn av det. Kunne jo krype inn i komfortsonen min igjen.
Tok heller turen inn til Prekestolhytta. Finnes jo en del turer der utenom evinnelige Prekestolen. Revsvatnet rundt var tingen på en dag der yr sendte ut vindvarsler for området og fjelltopper var helt uaktuellt å gå på.
Og dette er en fantastisk flott tur. Revsvatnet rundt mener jeg. Ikke mer enn 5 km og lettgått.
For lettgått skulle det vise seg. Jeg måtte selvfølgelig ta en avstikker opp til Skåpe (neida, ikke Skåpe med alle hyttene i Vinddalen). Ca 1,5 km med stigning og så får du en fantastisk utsikt over Lysefjorden og fjellene rundt Prekestolen. Anbefales da stigningen ikke er spesiell tøff og alle kommer seg greit opp. Traff ett eldre ektepar der opp og damen var ikke akkurat verdens sprekeste.
Etter dette ruslet jeg videre rundt vatnet og måtte jo også ta turen ned til Revså kai. Hvorfor i alle dager jeg gjorde det aner jeg ikke. Igjen 1,5 km ned og det samme opp selvfølgelig.
I sesongen kan du ta båten inn til kaien her og gå inn til Prekestolhytta. Første etappe for mange turvandrere. Og jeg tipper mange får seg ett sjokk, for oppstigningen til vatnet er ganske tøff. Belønningen er jo Prekestolhytta og kanskje overnatte på Hikers Nest. Utrolig tøffe sovekabiner hvor man også har laget sosiale mingleplasser rundt omkring.
Etter å ha kommet meg opp fra kaien hadde begge benene mine skifte gir til lavgir. Det gikk utrolig sakte, å speede dem opp gikk bare for korte intervaller. Rare greier. ‘Men vær som hunden’ tenkte jeg ‘og bare la det være sånn’.
Så også helikopteret til Redningskvadronen fly inn til Prekestolen. Som sagt blåste det mellom 20 og 30 m/s denne dagen, fra øst. Parkeringsplassen på Prekestolhytta var temmelig full. Og 90% av de som var der skulle selvfølgelig inn til Prekestolen. ‘Feil dag’ tenkte jeg i mitt stille sinn. Var som sagt oppe på Skåpe og der blåste det såpass at jeg ganske ofte måtte legge inn en del tangotrinn for å holde meg på bena. Ellers var jeg for det meste i ly for vinden. Det var ikke alle tullingene som gikk inn til Prekestolen. Ikke så uventet at helikopteret til de modige redningsfolkene våre måtte inn og plukke opp noen av disse mindre begavete menneskene.
Som sagt, en flott tur, legg inn Skåpe på turen men drit i Revså kaien.
Advarsel. 250,- spenn for å stå parkert i 5 timer, sykt og i overkant spenstigt. Men du slipper ikke ut før du har betalt. Sukk.

11 km og 4 timer med fotografering, pauser, filosofiske samtaler med mennesker du treffer på turen og det å glemme å stoppe klokken som tar tiden. Tipper du kan gå turen på drøyt 3 timer.
Suverent flott tur langs svaberg og gjennom kulturbeiter. Returen til bilen fra Nord Vignes går 'desverre' langs veien, men selv den turen kan utnyttes og nytes. Finnøy er en flott øy.
Turen er blåmerket og der er ganske så problemfritt å følge merkingen.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg på en fjelltur denne dagen, men mye vind gjorde sitt til at tur langs sjøen fristet mye mer. Litt sjøsprøyt i trynet er alltid kult.
Du starter turen langs stranden i Kvitvik, klatrer opp en stige og kommer ut til svabergene. Rusler langs disse og nyter utsikten og sjøsprøyten. Langs det litt brattere partiet kom jeg over klær og håndkle. Litt urolig ble jeg da den som hadde lagt igjen alle klærene enten hadde gått hjem i bare badebuksen, eller så hadde han aldri kommet opp igjen fra sjøen.
Turen veksler altså mellom svaberg og kulturbeiter. Selvfølgelig treffer du på ett variert dyreliv.
Det varierte dyrelivet består av kyr og sauer. Sauer uten lam. Lammene er sendt til slakteriene og blir forberedt for oss til julehøytiden.
Langs veien traff jeg også en av de lokale beboerene. Det ender opp med en lengre filosofisk samtale langs svabergene. Vi diskuterer masse rundt det med vandringer, livet og og Finnøy sin historie. Fyren er godt voksen og besitter mye kunnskap om alle mulige slags ting.
"Jeg er den eldste her på Vignes" sier han med ett uutgrunnelig blikk. Jeg vet ikke helt hva ett uutgrunnelig blikk er men tipper det må være noe sånn der han stirrer utover sjøen. "Oi" sier jeg "det er liksom ikke en topplassering jeg vil ha". "liker best når det er generasjon eller to mellom meg og den på toppen av aldershirakiet" sier jeg. "Du har rett" sier han og så ler vi begge to. Heldigvis.
Siste del av turen går på asfalt. Sånn ca 3 kilometers retur til bilen. Normalt er jo det en del av turen som bare irriterer. Men Finnøy er en flott øy. Og så lenge du er opptatt av å ta bilder og se rundt deg så blir faktisk også den delen av turen kjekk.
Finnes det flere fine turer på Finnøy så skal jeg finne dem og gå disse også. En dag.

6,5 km og 2 timer.
En slik en vindfull dag. Og jeg er ikke i tvil. Blåser det mye, da er det tid for å gå sjøruter.
Ingenting er vel mer kult enn å se bølgene slå innover svabergene og få litt sjøsprøyt i trynet.
Strengt tatt hadde jeg tenkt å spille litt golf denne dagen eller å ta meg en rolig tur rundt ett eller annet vann. Men vinden gjorde at jeg fort fant ut at Tungenes måtte være plassen denne dagen.
Du starter ute med Tungenes fyr og går hele runden rundt Tungenes-Sande. Nesten ingenting er merket av turen og strengt tatt er dette 2 turer som jeg slo sammen til 1.
Utrolig lettgått og det gjør overhode ingenting at man stort sett ikke har merket noe. Du skal jo bare gå langs sjøen likevel.
Med masse vind, sjøsprøyt, litt god musikk på ørene og så lettgått tur som dette er så er det en tur som virkelig løfter humøret ditt.
En skikkelig kosetur

9 km og 3,5 timer
Okå, det er tiden det tar uten pause på toppen. Men jeg kastet bort ubegripelig med tid langs veien på å Snappe turen. Har aldri snappet en tur før. Og det regner jeg ikke med at noen gjør. Så tiden på turen med mye fotografering og 15 minutters pause på toppen er reel.
Dette er en av topptur/nutfolkene sin tur. Og de prøver å skremme deg bort med sånne begreper som krevende/godt trent/må ha gått en del toppturer før, og sånne ting.
Bare tull. Dette er en normal lavterskel tur. Bytt ut crox skoene med fjellsko og gåstolen med turstaver så er du klar.
Når de topptur guttene begynner med sarkasmen sin på grunn av turen du har gått og viser til denne fjompeturen så bare len deg tilbake og le litt sånn lett overbærende.
Du starter med 2 km motbakketur og så får du kjempeflott fjellterreng å gå etterpå. Her treffer du på familier ute og går med smårollinger.
Motbakken, det vil si opp alpinbakker og ett lite stykke til oppover tar du selvfølgelig i ditt eget tempo. Glem alt du leser på nettet fra disse 'fryktinngytende nut-toppguttene'.
Og turen er knall fin. Utsikten på selve knuten er så som så, men snu deg rundt når du er ferdig med stigningene så får du den utsikten som du fortjener.
Å gå i fjellterreng er en fornøyelse. Og her har de nødlet opp veien for deg. Om du bommer litt, se deg rundt og du finner nødlingene som fører deg inn på den smale men rette stien igjen. Aldri noen grunn for å bli redd og du får alltid tilgivelse for sløvheten som førte deg ut på ville veier. Nødlingene redder deg alltid.
Dette er uten tvil den flotteste turen jeg har gått så langt i år. Men helt klart, 18 grader, sol og tørre forhold er jo det perfekte turvær og betyr ekstremt mye for opplevelsen.

Dette er turen alle kan gå men som nutfolkene ikke vil at vi skal vite at vi kan.

Tjul har jeg hatt lyst til å sjekke ut siden tunnelen ble bygd. Og endelig fikk jeg muligheten.
For en perle vi har her. De lokale har stått på og blåmerket stier langs sjøen. Utrolig vakker natur. Og øya var tydeligvis også ett handelssentrum i vikingtiden. Mye interessant å lese på langs veien. De har satt opp informasjonstavler flere plasser.
Men det er først og fremst naturen som gjør inntrykk.
Jeg gikk bare en liten del av stiene de har merket opp og jeg virkelig gleder meg til å komme tilbake og fortsette turgåingen her.

Knotten har jeg ofte blitt spurt om jeg har vært på. Tidligere svarte jeg alltid 'vettkje'. Etterhvert fant jeg ut hva det var. En kort tur ut til en hump. Etter det svarte jeg alltid 'nei'. På en måte som ikke innbød til noen videre diskusjon om det.
Men endelig tok jeg meg sammen og gikk turen. Turen er kort. Ca 1 time inkludert litt pauser og lesing om området. Litt fornminner og rester etter jernalderen kan skimtes.
Turen er riktig fin den. Området er litt sånn Irland wannebe. Siden jeg har opplevd 'the real thing' så kan det nok ikke helt sammenlignes.
Men flott utsikt over de grønne øyene våres og egentlig en litt annerledes tur. Kan anbefales der du også kan ta med deg litt mindre turvante folk.

4,2 km 1t 40min.
Topphøna med minnesmerket er obligatorisk når du besøker Holteheia. Dette er også en lettgått tur og passelig på en dag der du kjenner på litt hangover fra lørdagens utskeielser.

Du besøker først minnesmerket for de 34 engelske guttene med lærere og besetning som omkom i en flyulykke her i 1961. Fremdeles finnes det vrakrester rundt omkring.

Tankene går selvfølgelig litt løpsk når du står og ser på ett sånt minnesmerke. Når du tenker på alle de unge livene som gikk tapt. På hvilken forskjell de ville kunne gjort her i verden. På liv som ikke ble levd.

Og du tenker selvfølgelig mye over ditt eget liv. Har du levd det slik du ville. Har det gått slik dine foreldre kanskje hadde ønsket. Har du vært ett bra menneske og hatt en mening med livet. Har du forandret ett eller flere andre menneskers liv til det bedre. Har du utgjort noen forskjell. I det hele tatt, har du selv levd ett liv.

Jeg kjente meg temmelig ulykkelig der jeg travet videre. Heldigvis er det fort gjort å bli ferdig med turen, komme seg tilbake til bilen og komme seg videre hjem.

Takk for denne gang Holteheia.

Ca 6,5 km og 2t 30 min,
En tur der en god kamerat av meg slengte seg med. Man kan trygt si at jeg ikke akkurat har så mange venner. Men Terje er en av de få som har holdt ut med meg i mange år. Som eks-samboeren sier til meg, 'folk hater slike som deg' og i det utsagnet ligger nok mye av sannheten bak alle mine alene-turer. Så Terje er gull verdt for 'slike som meg'.

Uansett, dette er rene koseturen. Alle høydemeterne (nesten) blir tatt med bil. Man parkerer og rusler rett ut i heia på godt merkede stier og i lettgått terreng.

Terrenget er såpass lettgått at det virker som om man har gått opp flere stier utenom de merkede. Du er såpass høyt oppe at nye oppgåtte tråkk ikke gror lett til og det er dermed fort gjort å havne utenfor de merkede stiene. Hvilket vi selvfølgelig gjorde.

To store ting skjedde underveis og som gjorde selve turen mer minneverdig. Når du har vært på Moldhesten så blir turen opp til Ormakam som en liten avstikker fra stien. En litt yngre dame forlot følget sitt for å komme opp på toppen og ta innover seg utsikten. For utsikten er virkelig bra på Ormakam. Etter en kort prat med oss snudde hun seg for å komme seg ned til følget sitt igjen. 'Kult å treffe 2 mannfolk på toppen' sa hun og vinket farvel.

Vi kunne leve en stund på det. Å bli kalt ekte mannfolk mener jeg. Vi ble så beflippet at vi ruslet oss fullstendig bort og havnet på en eller annen ukjent nibbe etterpå.

Litt senere oppdaget vi en gapahuk. Selv om den lå ett stykke borte fra selve stien så klarte vi ikke helt å styre nysgjerrigheten. Vi er ikke jegere eller noe sånt så vi hadde ikke peiling på hva som er inne i en gapahuk. Gapahuken ble besøkt og strengt tatt er det ikke stort å se inni en slik en steinlødde hytte. Men kult å se hvor mye arbeid disse jegerne har lagt ned i steinhytten sin.

I det hele tatt, en fin tur på en varm dag.

6,8 km og ca 2t 20min.
Dagen etter Kåtanuten så var ikke lysten på noen voldsomme nutturer helt til stede. Litt kikking på karter og tursider gjorde at jeg bestemte meg for å reise til Olalia. Selve tur eldoradoet for Ølensbuen.

Men turen inn til turisthytten er nesten litt for enkel. Kan gjøres med sykkel, rullestol, crocs og hva du nå enn ønsker å bruke for å bevege deg fremover.
Når du kjører fra Ølen til Etne på E134 så ser du dette ruvende fjellpartiet med to rygger på høyre side. Navnet er det litt svung over. På Ølensk heter det visstnok Keisarholi. Ser man skriver Keisarholla, Keisarholli og Keisarholi. Keisar kommer nok av at det ruver sånn i terrenget, holli eller holi har noe med at det er grunn og tørr jord. Så masse unødvendig informasjon fikk du her.

På parkeringsplassen og før jeg startet turen fikk jeg masse informasjon fra 2 hyggelige lokale damer. Forklarte meg veien, hvor jeg skulle starte, at den ene holien var enkel å finne, bare følg stien liksom mens den andre hadde de aldri klart å finne.
Kjente at anti-femi genet mitt slo inn for fullt og anti-femi stemmen i hodet mitt ga klar beskjed om at denne informasjonen kunne jeg gjemme og glemme i den mer silikonbaserte delen av hjernen.

Passerte den stiene de sa jeg skulle følge, men skiltet her var merket med Skukkane. Og jeg skulle absolutt ikke gå til noen Skukker, sykt navn som sikkert bare er betegnelse for noen rare trær eller pussige huler. Hva vet vel jeg.

Gikk 1,5 km til og kom til ett nytt skilt merket Skukkane. Hadde ikke noe valg lenger og måtte rett og slett gå av grusveien (som fortsatte til turisthytten på Olali) og spasere innover mot disse Skukkene.

Utrolig flott terreng å gå i. For naturen sin del så følger du selvfølgelig den rødmerkede stien. Men før eller siden må du gå av stien. Hvis du vil til den østlige Keisarholi'en. Kartet mitt viste hvor den var og det var helt problemfritt å gå bort til varden på toppen av denne.

Hele turen er lettgått, du går fra den ene Keisarholi'en til den neste. Og på Keisarholi nr 2 kommer du inn på stien igjen og følger den videre til disse Skukkane, hva nå det måtte være.

Etter Skukkane er det på tide å gå ned til parkeringsplassen igjen. Og ned igjen kommer som ett sjokk. Du har overhode ikke lagt merke til at du har gått oppover (hvis du da ikke har fulgt de lokales anvisninger).

Og stien nedover fjellet går gjennom en skog. Ut av skogen kom jeg med fult av larver på kroppen og en og annen flått/hanntikk under t-skjorten. Mye risting av klær og fjerning av disse små blodsugende dyrene som hadde bitt seg fast i huden min.

Hele turopplevelsen ble en smule mer negativ av den avslutningen.

Litt synd egentlig. Du får en fantastisk utsikt på turen. Omtrent på hele turen kan du se milevis i alle retninger. Og turen er så lettgått at det er en fryd.
Men negativt med den der skogen (så mye hjorteskit på turen og jeg vil tro at hjorten er noe av årsaken til at flåtten trives). Dessuten kunne man på Etnesiden av turen ha merket sti ut til den ene Keisarholi'en. Riktignok så jeg litt sånn på avstand at noe var merket. Men ingen anvisninger og ingen tydelig sti såvidt jeg kunne oppdage.

Rødmerkingen er også i ferd med å forsvinne der turen egentlig er og når det enkelte plasser begynner å bli litt gjenvokst så bør man friske opp litt. Sårbar natur der oppe og det er absolutt en fordel at folk flest holder seg på stien. Jeg gikk og vaste en del utenom men forsøkte så godt jeg kunne å følge det jeg fant av dyretråkk.

Tur på sånn ca 1,1 mil og 4 timer med masse innlagte nødvendige pauser. Parkeringsplass er skiltet og har god plass til mange besøkende.

I 4 år har jeg tenkt på denne turen. Litt rart, for hver gang jeg er på tur til hytten vår i Ølen så sitter jeg på kjøkkenet og ser på nuten. Men jeg har alltid hatt så mange gode unnskyldninger for ikke å ta turen. Denne gang reiste jeg ens ærend til Ølen for å få det gjort.

Dette er turen som de overkåte i Ølen måtte ta i gamle dager for å gå kåtskapen av seg. Om det hjalp vet jeg ikke. Men Ølen har jo i mange år vært den eneste bygden i Norge hvor innbyggertallet har gått opp. Så jeg tviler på at det hjelper med en slik nut. Men hva vet jeg. Jeg er jo ikke akkurat den skarpeste fyren som er født i går eller hva det nå heter.

Det meste av turen oppover er å regne som enkel lavterskeltur. Men når du er kommet opp til Vakadalen på grus/skogsvei så må rullatoren settes til side og man må trå ut på stier med grei merking. Turen endrer seg med andre ord til en normal lavterskeltur. Fremdeles en tur som er grei nok for de fleste selv om den nok er for enkel for disse barkespisende freshe nutfolkene.

Noe av merkingen på turen er gjort med gamle sloggitruser men det går helt greit. De opprevne trusene var rene og pene.
Kåtanuten kan man nå ganske så kjapt så man kan absolutt ta med seg noen av nabonutene når man først har kommet seg opp i dalen. Hovda anbefales, Ølen sin egen lille sukkertopp med god utsikt. Fikk aldri helt med meg utsikten på Kåtanuten da tåken tåkela det meste i hele området, i god Trumpsk ånd.

Ca 5,2 km og tar 1 time og 30 små minutter.

Dette ble en merkelig tur. Først og fremst så er det en flott tur med mye natur. Kulturbeiter med kyr og sauer må også passeres, uredde sauer og godslige kyr. Tydeligvis er husdyrene her godt vant med et folk går og trør i maten deres.

Men det rareste med turen var den intense kvekkingen over alt. Hver gang jeg listet meg forsiktig ned til ett av vannene for å sjekke disse ulydene så ble det stille. Ekstremt vanskelig å få øye på hva som kvekket så intenst.

En sprek joggende dame hadde overhode ikke sansen for disse kvekkende ulydene. Fikk en kjapp innføring om Finnøy sine frosker. Ikke var det naturlig med disse froskegreiene deres heller.

De har damfrosker, som visstnok er utrydningstruet i Norge og så har de hybridfrosker. Hybridfroskene var det en guttunge som tok med seg hjem fra Polen i 2003.
Hybridfroskene trenger damfroskene for å overleve. De mangler visstnok ett kromosonpar og må ha seg ett nummer med damfrosker for å få laget levedyktige unger.

De har det ihvertfall godt sammen, disse 2 froskeartene. For de kvekket noe så ekstremt voldsomt.

Som man forstår så er det en kul tur og en tur for alle. Lettgått og fint og den største utfordringen er kumøkk, følg med når du passere kulturbeitene. Kumøkk i skoen er en uting.
Turen kan likevel godt gjøres med joggesko når det er tørt.

Sånn ca 5 km og 2 timer.

Må innrømme at jeg var preget av søvnmangel og depresjon da jeg skulle ut og gå denne turen. Deprimert på grunn av livets litt tøffere motgang og tilhørende søvnløse netter.

Men erfaringsmessig (og vitenskapelig bevist) så gir turer i naturen alltid psyken ett positivt løft. Så jeg tok meg sammen og reiste ut i Sandnesmarka.

Normalt går jeg motsatt vei av det jeg gikk denne dagen. Mattirudlå opp på feil side virker som mye slit. Jeg har kun gått opp på den siden på 7-nuts turen. Og da har du jo allerede gått ganske langt. Litt sånne selvpining og selvstraff var vel kanskje grunnen til at jeg tok runden 'feil vei' denne dagen. Kanskje.

Men turen opp gikk som en drøm. Litt ufyselig ble været etterhvert, men turen gjorde de underverkene den skulle.

En tur i Sandnesmarka blir aldri feil