Alle hunder fortjener en hyllest når de har vært oss så trofaste som Luna var gjennom 10 år. Hun var helt der oppe på toppen når det gjelder kvalitet i forhold til å være turkamerat og gledespreder. 

Lysten til å fortsette på fjell- og skogsvandringer er liksom ikke til stede på samme måten lenger. Jeg kommer alltid til å savne den lille nysgjerrige viltre jenta som jeg kunne snakke med alt om. Og som hørte tålmodig på meg uten å forstå det spøtt. 

Men avslutningen hennes ble fin. Vi fikk først en ordentlig kosekveld, der hun fikk ligge på sofaen (for første gang på 5 år) tett inntil oss som hun hadde knyttet sine kjærligste bånd til. Selv om vi på det tidspunktet ikke helt skjønte hvor ille det sto til, så vekket hun ett eller annet beskyttende instinkt i oss.

Da dyrlegen dagen etterpå fikk oss hurtig innmeldt hos en spesialist, så skjønte vi hvilken vei det bar. Dommen var at hun var blitt blind og hun hadde også begynt å få det vondt. Vi har alltid sagt det, at når den tid kommer, så skal vi ikke være egoistiske, men la Luna slippe å lide.

Narkose og sterk bedøvelse var resepten, og det lille hjerte ga seg etter få slag når bedøvelsen ble satt.

God tur videre Luna