5. nov, 2017

Tannlegen

Eg kan forstå at folk har tannlegeskrekk. Tannlegar e jo sånne litt små sadistiske mennesker. Tenk på det. Koffer vil ett menneske bli tannlege? Tenk deg sjøl at du sitte der og ska gjør yrkesvalget ditt. Så tenke du ‘ eg vil jobba innen helsevesenet, eg e jo snill, men eg lige jo å påføra mennesker litt smerte, ikkje møje, bare litt’. Tannlegeyrket e jo det perfekte yrkesvalget, når du e ung og hate mennesker, men hate de bare litt.

Mitt fyste ordentlige minne av ein vanlige tannlege har eg fra ungdomskolen. Eg va ikkje mange ganger hos han, to-tre ganger tror eg. Men han klarte å sørga for at den neste tannlegen eg gjekk te, hadde stabil og god inntekt i 10 år.

Han va litt skremmande han der ungdomskoletannlegen. Når eg kom inn te an så sa an alltid ‘du har någe rusk på tennen dine som me må fjerna’. Og det va som regel rusk så tok grævla store plass i tennen mine.

Tannlegen hadde brillene på når an så ‘rusket’. Men når an skolle te med borret sitt så tok an på seg ett par te med briller. Og utenpå tok an på svømmebriller, for å holda de andre brillene på plass. Ein av kameratane mine besvimte når an tok på seg svømmebrillene

Tannlegen va ein mann så hadde fyllt med i tiå, det vil sei, han hadde kobla borremaskinen sin te strømnettet, slik at an fekk skikkelige fart på borren. Eg tippe de begge va rondt 90 år, både tannlegen og borren, og tannlegen hadde utdannelsen sin fra den gangen de sveivde borrane sine med manuelle kraft.

Han kjørte i hvert fall på med den grovaste borren han hadde og fekk altid bort alt ‘rusket’. Te slutt så brukte han ei slags hjemmalagte gjørma me møje godstoff, med den gjørmå limte han i sammen de få tannbeinslintrane som va igjen. Antagligvis va der møje kvikksølv og sånne godstoffer i de der greiene, eg fekk i hvert fall aldri mer rusk i tennene igjen

Den neste tannlegen eg hadde sa ‘i adle dager, dette komme te å kosta deg mer enn ein brukte mobiltelefon’. Eg jobba i NetCom og prøvde meg med litt smøring, dette va i mobiltelefoniens barndom.

Itte 10 år va eg endelig ferdige med all den der feilrettingå inne i kjeften, og det va på tide å komma seg øve på vanligt vedlikehold.

Selvfølgeligt fekk eg Rogalands farligaste og sintaste dama te å ta seg av det. Ei dama så la virkeligt sjelå i skremma deg og hjelpa deg te å finna adle smertetersklane dine. Visste du at du hadde mange tersklar? Hu hjalp meg med å sjekka at adle virka.

Ett av de største problemene mine hos hu, va kontoret hennars. Siden hu alltid va sinte og ødela greiene sine heila tiå, så me måtte ta i bruk 2-3 kontorer for å få tak i nok greier så virka. Sånne ting stresse deg litt når du ska sjekka ut smertersklane dine. Hu måtte visst finna seg ein aen plass å riva ner kontorer ittekvert. Eg tror at tannpleierar egentlig har bare ett kontor om gangen de ska bruka, og de ska ikkje ødelegga det heller.

Det e rart kor trofaste me e når det gjelde legar og tannleger, de har jo journalene våres og me må jo bare gå der som me alltid har gått. Gjør me ikkje det så skjer det domme ting og me lage rot i heila systemet. Hadde me vært liga trofast mot alt annet her i livet, så hadde me verken hatt skilsmissar eller krig tror eg.

Kanskje me burde hatt tannlegar som presidentar og statsministrar, me hadde ikkje hatt så møje krig då, me hadde bare hatt det litt vondt av og te.